KONTAKT OSS

post@lekeplasskontrollen.no
Telefon: 3595 5161
Mobil: 9017 8241

Produkt

Har sandkasser fallsone og krav til fallunderlag som annet lekeplassutstyr?

Hei,

 

Vi har avtale med dere.  Rapporten påviser dere asfalt som avvik fra forskriften rundt sandkassen.

Har hatt korrespondanse med leverandør av lekeplassutstyret som mener avviket dere beskrev i tilstandsrapport ikke er korrekt, med begrunnelse at innrammingen rundt sandkassen ikke skal klassifiseres som noe annet enn innramming (altså ikke en balanselek), og derved ikke møter krav om fallunderlag rundt. 
Kan dere hjelpe oss litt her med å forklare sammenhengen, og hva kan vi benytte som underlag?

mvh
Johannes xxxxxxxxxx
Txxxx Borettslag

Leverandøren skriver bl.a.;
"Grunnen er at kantinnramningen ikke er et lekeapparat men kun en innramming for å holde sanden på plass.  Slik jeg forstår rapporten betyr det at inspektøren regner alle innramminger som balanse element. Denne rapporten legger da til grunn at all innramming krever 1,5 meter sikkerhetssone. Det vil bety at alle som f.eks. legger rundstokk ol. som innramming ikke kan asfaltere inntil rundstokk. 
Det er ingen produsenter, montører eller inspektører meg bekjent som tolker reglen slik.  Det er helt riktig som du skriver at fallunderlag ikke kan være asfalt"

—————

Svar:
Vi forstår at dette kan være vanskelig å finne ut av, og vi mottar jevnlig henvendelser om sandkasser er å anse som lekeapparat og også ift balanselek. Det som beskrives fra leverandøren er ganske vanlig å hevde.

Hva er en sandkasse iht forskriften?
Er en sandkasse et lekeapparat, eller en "innramming som skal holde sanden på plass"?  
Forskriften definerer i §4-2 hva som er et lekeplassutstyr, og som skal følge kravene.  Definisjonen på lekeplassutstyr er enkel og entydig. De fleste forstår at en sandkasse er noe “som er konstruert, produsert eller markedsført med den hensikt å bli installert på lekeplasser, med sikte på individuell eller kollektiv lek”.  En sandkasse er et lekeapparat – pr definisjon. Det har opp gjennom årene blitt hevdet at sandkasser heller er en innramming som nevnt fra flere hold.

Pga feil/ulik forståelse av dette tillegges her at inspektøren/rapporten mener at alle innramminger, som f.eks. innramming av fallunderlag rundt apparatene mot området for øvrig også er balanselek, og skal ha fallsone og støtflater.  Den sentrale forskjellen ligger altså i at sandkassekanten er lekeplassutstyr.  Innramminger er ikke det.  
Og; For virksomheter som ser at barn balanserer på andre elementer - som innramminger - med mulighet for uønskede hendelser og skader, så sier internkontrollforskriften en del om dette, og virksomheter er ikke nødvendigvis fritatt fra å vurdere dette.

Etter §11 har lekeplassutstyr krav til støtdempende fallunderlag når fallhøyden er over 60. Samtidig beskriver siste ledd (§11-4) hvilke underlag som er forbudt – uansett fallhøyde;  “Asfalt, fjell og betong skal ikke brukes som fallunderlag.”  

Hvilke typer underlag en kan bruke, størrelsen og fall-sonene beskrives i standarden. Alle krav i standarden er gjeldende etter forskriftens §5, og kun så lenge forskriften ikke har strengere bestemmelser.  Forskriften har noen bestemmelser som er strengere, og §11-4 er et av dem.
Ift §11 erfarer vi og at mange tror at det først er krav til underlag ved høyde over 60, og at en derfor kan benytte “hva som helst” når det er lavere. Det er feil. Alle leddene - punktene i paragrafen – er selvstendige krav og skal tilfredsstilles uavhengige av hverandre.

Svaret på spørsmålet er altså ja.
Mange lekeplassutstyr har et grunnkrav på 1,5m ut til alle sider som skal ha underlag iht forskriften / standarden ift fallhøyden, og som skal være fri for hindringer som gjerder, stokker, parasollføtter osv. Les mer om det HER. En sandkasse er normalt lavere enn 1 meter og da er gress og jord helt ok, uten stein og røtter.

Hva har balansering med dette å gjøre og hvor står det om det?
Dette har sammenheng med §1 i forskriften.  Den sier at utstyret skal være sikkert også "slik det kan forventes at barn bruker det".  Hva er forventet bruk? Dette må leverandører kunne.  Om en plasserer en type sandkassekant som en rekke bortover, eller en firkant på en gressplen uten sand i så vil alle som vet noe om barn og lek vite at den vil benyttes til å balansere på. Ustyret vil også bli identifisert som en balanselek av de fleste. Denne “skjulte egenskapen” har selvfølgelig også sandkasser med sand i.  Forskriften er slik vi oppfatter det fokus på reell sikkerhet – ikke tenkt og avgrenset sikkerhet basert på ikke-barn’s meninger, eller hva de er vant til å se, som at sandkasser ofte har asfalt inntil.  Det at man ofte ser det slik gjør det ikke mer lovlig av den grunn. Og om aktørene ikke har riktig kunnskap vil det kun bidra til at flere sandkasser også blir laget slik – som de har sett. Her har planleggere, leverandører og utførende på anlegg et stort ansvar som antagelig oversees pga feil kunnskap. 
Og; vi tar med "balansefunksjonen" også på andre elementer det er naturlig å gjøre det. Som vannleks-renner og samlingssteder av stokker fordi vi ofte observerer at barn balanserer på dette – og følgelig at en bør kunne forvente dette. Etter forskriftens §1 skal det altså være trygt og sikkert da også.  Dvs fallunderlag og fallsoner som for annet utstyr.  Om vi ikke "ser" dette og viser det så utfører vi ikke tjenesten vi tilbyr.

Dette ser man overalt.
Ja, som leverandøren skriver så man ser dette mange steder. Det gjør de imidlertid ikke mer riktig av den grunn. Om det er dette som danner grunnlaget for å mene dette så er det kanskje ikke så rart at det fortsetter å lages slik heller. Her har planleggere, leverandører og utførende på anlegg et ansvar som antagelig oversees. Og direktoratet kunne jo tillat seg å informere om dette - f.eks. på sin hjemmeside dsb.no

Det er og viktig å understreke at vi ikke tar stilling til om reglene er gode eller dårlige, hensiktsmessige eller ikke osv. Vi gjør en jobb med å beskrive avvik ift et regelverk andre har laget –  og skal kunne forklare, redegjøre og dokumentere for dette. DSB har ansvaret for den forskriften vi snakker om.

Når vi erfarer at det er ulik informasjon eller opfatning om noe, så søker vi å avklare det med DSB, og følger den veiledning og informasjon vi får derfra.

I 2016 bekreftet de skriftlig overfor oss at en sandkasse er å anse som et lekeplassutstyr iht forskriften, og at det også stilles krav til fallsone og fall underlag som for alt lekeplassutstyr. Mailkorrespondansen kan sees i lenken nedenfor.

Det er eiere, leverandører og produsenter m.fl. sitt ansvar å sette seg inn i det regelverket som gjelder for virksomhetens drift. Lenker til de viktigste ift lekeplass finnes HER.

Ift fallunderlag så er jord og gress helt fint opp til fallhøyde på en meter. Du kan lese mer om det HER.

Mailkorresondansen med DSB fra 2016

Revidert 10/19

Hvilke materialer kan en benytte, og hvordan bør en bygge en sandkasse?

—————

Svar:
Når det gjelder sandkasser for sandlek så er det greit ift miljø å benytte rein furu plank som toppbord, gjerne 11/2”x 6” eller mer. De er gode å sitte på og fine å bruke som «bakebord» for barna. Der disse skjøtes i hjørner er det hensiktsmessig å sette på hjørne plater / sirkler f.eks. av vannfast kryssfiner / “fjøsplater” eller liknende for å holde toppbord sammen, forhindre at sprekker i hjørnene kan fange skolisser til barn som løper ut, og ikke minst ift at det kan være hyggelig for de som har tilsyn å ha noe å sitte på.  Noen steder har vi sett slik laget i tykkere materialer eller at de er forhøyet – nesten som krakker.  Vurder da uansett fallhøyde og underlaget ift dette!  Se svar ift sandkasser og støtflater/fallsoner, og les mer om soner og fallunderlag HER

For plank som går ned i bakken kan en gjerne benytte de nye trykkimpregnerte typene. Det er for så vidt ikke noe i veien for å benytte trykkimpregnert som toppbord heller, men det er tross alt en del kobber mm i dette.  Snø som legger seg på toppbord trekker til seg en del av «innholdet» i disse, og det spises ofte av små barn. Ellers er vanlig sunn fornuft ift avrunding av kanter lurt mht fliser osv.

Lykke til!

Revidert 10/19

Huske - hvordan avgjør man krav til fallunderlag? Hvordan regne ut fallhøyde på en huske.

Hei igjen, og takk for raskt svar tidligere denne uka!

Jeg har et nytt, kort spørsmål før helgen tar til. Hvilke krav er det til fallunderlag for husker? Har hvor "høyt" man kan komme i yttersving når man husker noe å si for hvilket fallunderlag som er egnet?

Vennlig hilsen, 
Marthe xxx xxxxxx
Landskapsarkitekt MNLA

 

SVAR:

Hei, og takk for mailen.

Kravet til fallunderlag ift kvalitet osv bestemmes av fallhøyden. Det er fallhøyden som dimensjonerer som vi sier. Dvs at dess høyere enn faller fra des bedre og mer støtdepende må underlaget være - logisk nok.. For husker regnes den ut. 
En måler opphengets /«kjettingens» lengde – dvs fra kulelageret oppe under festet og ned til sitteflateten på setet -  i cm.  Dette målet deles på 2, og så legger en til høyden fra underlaget til sitteflaten - når husken henger i ro. Summen blir fallhøyden. Underlaget må altså minst tilfredstille kravene til denne fallhøyden.

Håper dette hjelper dere.
mvh
Lekeplasskontrollen

Godkjent eller sertifisert lekeapparaet? Hvordan kan nytt utstyr ha avvik?

Hei, vi har fra leverandører av lekeplassutstyr fått forslag til godkjente lekeapparater til noen nye lekeplasser vi skal bygge.  På deres henvisning til hjemmesiden til de som er ansvarlige for dette i Norge - DSB - så bekreftes det at det ikke finnes noen godkjenningsordning for lekeapparater.  Hva er riktig, og hvordan kan da leverandører selge godkjent utstyr?  Og hvordan kan nytt utstyr ha avvik fra kravene?

mvh
Teknisk sjef
Paul Xxxxxxxxxxxxxxx
Xxxxxxxxx Kommune

---------------------------------------

Hei, og takk for gode spørsmål. Beklager at svaret blir litt langt, for her er det noen sammenhenger som må belyses.

Når det gjelder sertifiserte produkter, så presenterer ofte lekeplass-bransjen produktene sine som "godkjent". Noe som antagelig ikke er ment å villede fra leverandørenes side, men heller et uttrykk som har festet seg over år ved bruk av det. 

En godkjenning er som oftest noe det offentlige utfører, eller noen ganger firmaer på vegne av det offentlige. Det er en sterk bekreftelse på et angitt nivå og en godkjenning har høy anseelse og troverdighet.  At offentlig transport som ferge, fly eller medisiner og helsepersonell er og skal være godkjent tar vi for gitt, og at det ikke er noe slingringsmonn ift krav, sikkerhet osv. Å si at noe er godkjent er i vår kultur sterkt og betryggende.

En sertifisering er ingen godkjenning.  Det er normalt utført av et firma, som en bør kunne forutsette er en uhildet tredjepart uten bindinger til produsenter.  Vi skriver "bør" fordi en kjenner tilfeller der eiere av produksjons firmaet har egne "side-firmaer" som har utført sertifisering av produktene i hoved firmaet. Det er heldigvis flere år siden det ble registret, og er avviklet. 
Sertifiserings firmaer utfører "kontroller" av produkter ift om de samsvarer med en standard for dette produktet. Dette er tjenester det konkurreres om fra de som utfører, og som det betales for.  Om sertifiserings firmaet finner at produktet samsvarer med produkt standarden så utstedes en samsvarserklæring, ofte kalt sertifikat. Antagelig fordi ordet sertifikat lyder bedre og mer seriøst enn f.eks. "samavarserklæring som faktisk beskriver bedre hva det er. Noen hevder at sertifikatene har tatt hensyn til kravene i lover og forskrifter og risikovurderinger ift det som disse kan kreve - som i Norge. Det er ikke tilfelle da en kun kan sertifisere iht en standard. 
En standard er for øvrig en veileder ift hva som ansees godt nok for en produkttype, i en bransje eller marked. Standarden er ofte laget av produsentene selv, og er ikke lov og forskrift på produktområdet (i Norge). I Norge har vi og lover og forskrifter som stiller en del strengere krav enn standarden - se f.eks. HER. Standarden er altså ikke tilstrekkelig dekkende ift alle Norske forhold, men for svært mange. Salgsleddene skal sette seg inn i disse reglene, informere om, og forholde seg til de. Se f.eks HER og HER.

I vårt arbeide med kontroll er det ikke sentralt om et produkt er sertifisert eller ikke. Om utstyret er helt nytt produsentlaget eller er et 25 år gammelt «hjemmelaget» et, så utfører vi kontrollen på samme måte og med samme blikk. Erfaring har vist oss at det ene ikke trenger å være noe bedre enn det andre ift kravene. En kan lett bli overrasket.

For de som skal kjøpe er sertifisering pr i dag den eneste tredjeparts-dokumentasjonen de kan få ift at utstyr skal samsvare med standarden som gjelder og da så nær opp til Norske krav som mulig.  Erfaring viser dessverre at sertifiserte produkter ikke alltid samsvarer med kravene de er sertifisert etter.   En  del skyldes at ansvarlige ikke har gjort jobben med å sette seg inn i de Norske kravene som bl.a. frostfare og krav til støtflate på alt utstyr.  Også sandkasser o.a. utstyr som reelt brukes av barn på annen måte en tiltenkt som f.eks. balanselek (se forskriftens §1 om dette. Dette er de to områdene vi ser det oftest er "feil" ift Norsk forskrift fordi den er strengere mht dette en standarden.  
Det er en ganske omfattende informasjonsplikt på en rekke områder leverandører skal sørge for å informere om til de som ønsker å kjøpe produktene, og mange produsenter bør nok sette seg bedre inn i hva lov, forskrifter og også standarden beskriver ift dette i EN1176-1-6

At det kan være avvik på produkter ift standarder de er sertifisert etter så erfarer vi at det som oftest skyldes en eller flere av følgende forhold:
1. At de som har sertifisert produktet ikke har hatt tilstrekkelig erfaring eller kunnskap ift å identifisere avvikene produktet har.
2. At produktet er feilmontert.
3. At produktet er endret fra produsent etter sertifiseringen ble utført.
4. Nye regler har kommet siden utstyret ble sertifisert.

Ofte der det påvises avvik på sertifisert utstyr svarer produsentene med å vise til sertifiseringen. Vi ser selvfølgelig at vi og kan ta feil noen ganger.  Samtidig har det vist seg at vi frem til nå ikke har tatt vesentlig feil. Standarden er både i 2008 og i 2017 blitt utvidet/presisert, eller endret pga spørsmål og saker fra oss som har kommet til tolkings komitéen.

En sertifisering fungerer dessverre ikke alltid slik den er ment; – å gi en slags type samsvarsgaranti ift at utstyret er iht de krav den er sjekket mot. Det er noen faktiske og praktiske forhold som må stemme hele veien for at resultatet skal bli slik.  Disse er ikke alltid på plass på dette produktområde viser det seg i praksis. Sertifiseringsfirmaer kan åpenbart også gjøre feil - ingen er ufeilbarlig, noe leverandørene også selv burde erkjenne.  

I de fleste bransjer er leverandørene takknemmelighet for å få opplyst at det finnes oversette forhold.  Forhold som ut fra dokumentasjonen og at de er regelkyndige de også - åpenbart må forstå og heller velge å følge opp dette med produsenten og sertifiseringsorganet, og også overfor de kundene som alt har produktet med denne produktfeilen ift det ansvaret som påligger dem ift dette. Dette kan du lese mer om på direktoratets hjemmeside HER om du vil, og du kan sende en bekymringsmelding til dem om dette om du ønsker - HER.  Det er ikke alltid slik i aktivitets og lekeplassutstyrs-bransjen - desverre. 
Heller ikke myndighetene ved DSB ser ut til å ha tilstrekkelig kunnskap om dette ift utstyr som rapporteres inn med dokkumenterte feil.  De velger heller å stole på at sertifseringen er riktig heller enn på de faktisk fysiske dokumenterte forholdene sett i lys av rett kompetanse, og ved dette selv se at sertifiseringen ikke kan være riktig / at det er utført feil ift de fire punktene over.

Ift det faktiske ansvaret med produktene i bruk, så er det hverken tillagt oss eller leverandøren – men dere eiere; Forskriften sier i § 16.Ettersyn og vedlikehold

"Den som anskaffer eller eier lekeplassutstyr er ansvarlig for jevnlig ettersyn og nødvendig vedlikehold, slik at utstyrets sikkerhetsegenskaper opprettholdes.»

Håper dette oppklarer!

 

Bakkeklaring under (dobbelt) huske dekksete - krav til avstand.

Hei.

Vi har kjøpt to nye husker til barnehagen, en vanlig bildekkhuske og en med mindre dekk under til å ha føttene (lagt ved bilde). Reglene for oppheng av husker er vel mellom 40-45 cm fra bakken. Er det opp til undersiden av husken? Hvordan blir det da for husken med fotdekk under (se vedlagt bilde)? Er det 40-45 cm opp til det nedre hulet eller er det opp til sittedelen av huska?

---

Svaret er opdaterti iht reglendringer i 2017.

Hei,  og takk for spørsmålet. Mange spør om dette.
Kravet er minst 35 cm «bakke klaring» ned til underlaget under enkeltbruker sete når det henger i ro, og 40 cm under del laveste stive punktet på flerbruker / felleshuske-seter når det beveges gjennom huskebevegelsen. Dette ift klemfare om barn kommer under ved bruk. 

Det utdypende svaret ift det dobble dekk-setet:

Her er det noe delte meninger om hva som er dimensjonerende – dvs fra hvor en skal måle fra.

En del, bl.a. noen leverandører, velger å legge til grunn at barna kun sitter på det store setet, og mener på den bakgrunn at det lille setet vil bli dyttet oppover mot det store, eller dyttet litt til siden – dvs vil være ettergivende om det skulle treffe et barn som kommer under ved bruk.  
Ut fra en slik forståelse mener de ett av to;
1) at en kan mål fra underkant av det lille setet når det holdes opp under det store.  Eller
2) at det lille setet ikke skal tas med i det hele tatt, og at det er fra undersiden av det som er tenkt for å sitte på som skal være der en måler fra. Dvs undersiden av det store setet.

Dette begrunnes ofte med at om en skal måle på det nederste så vil husken bli så høy at barn ikke selv klarer å komme opp, og også at huskeoppphengene blir så korte at huskegleden blir ødelagt/redusert.  Det er for så vidt riktig, og samtidig ikke noe som skal hensyntas ift oppgaven som lekeplasskontrollør - som er å påvise avvik fra krav ift mulige konsekvenser knyttet til de beskrivelsene vi skal kontrollere etter.

Andre igjen, deriblant vi, legger en eller flere av disse forhold til grunn for vår vurdering.
1) Standardens benevnelse, dvs valg av uttrykk for risikoen som skal unngås er «ground clearance» - som betyr bakkeklaring - og vi opfatter at det viser til klaringen under et sete ift sikker bruk. Og da åpenbart det laveste punktet / dekket. Det beskrives ikke noe i standarden ift et sete å sitte på, som en del velger å legge til grunn for forståelsen.

2) Faktisk og reel bruk ift den risikoen som beskrives – dvs klemfaren.  For; en god del barn står på det nederste dekket ved husking, og gjerne også to av gangen. Og noen ganger står det barn oppe på det store dekket i tillegg med hvert ben på siden av den sittende/stående brukerne.  Ettersom en ikke kan si om barna står på det nederste setet, og tyngden deres derfor er plassert på det nederste dekket som da ikke vil være særlig ettergivende om en klemsituasjon oppstår, bør en ta høyde for dette ift slike seter.

3) Vår oppgave er å ta utgangspunkt i det standarden beskriver, barns reelle bruk av utstyr ift beskrevene situasjoner og mulige risikoer. Vi skal som utgangspunkt se på «worst case» mht muligheter, og derfor beskrive det vi ser ut fra et føre var prinsipp, ift ett år frem i tid mht slitasje osv, og ikke legge «egne» begrensinger eller forutsettinger til grunn.  Og særlig ikke forutsettinger som ikke fanger opp de bruker scenarioer som er normale eller kan forventes ift bruk - se også Lekeplassforskriftens §1.

Det kan og føyes til at denne typen doble dekkseter en kuriositet som hovedsakelig er knyttet til det norske markedet. Slike seter sees svært sjelden i andre land som omfattes av standarden.  Det er nok derfor det felleseuropeiske regelverket ikke har hensyntatt dette ift å beskrive det.

Kan vi kombinere ulike huskeseter for ulike aldersgrupper på samme stativ?

Hei, Vi har et huskestativ med 2 stk babyseter på. Vi ønsker å bytte ut det ene babysetet med bildekksete for større barn. Er dette ok eller er det regler som strider mot å ha disse ved siden av hverandre på samme huskestativ?

————

Svaret er opdaterti iht reglendringer i 2017.

Svar: Ja, det går helt fint, det er ingen regler mot dette etter endring av reglene i 2008. Men en kan IKKE kombinere en bruker seter medflerbruker / fellesbruker-seter i samme huskestativ.

PS! – tidligere (før 2008) var det en anbefaling om ikke å gjøre dette pga tanken om at seter til ulike aldersgrupper fører til mulige risikosituasjoner for brukerne i de små setene når store barn husker «litt villt» i det andre.  Men dette er altså fjernet.  Dette kun til informasjon. 

Hva er kravet til fall soner og støtflate / fallunderlag rundt husker (disser) ?

Hei, Mener dere tidligere hadde liggende retningslinjer for sikringssone kring disser, men finn det ikkje nå.  Kan dere vere behjelpeleg med link til dette?

---

Svaret er opdaterti iht reglendringer i 2017.

Hei, nei vi har nok ikke hatt det. Det er mye matematikk mht husker og ingen fasit ettersom alt avhenger av lengden på opphengene. Opphengene er kjettingenes lengde fra senter av festet under toppstokken og ned til sitteflate. Det er dette somer dimensjonerende. Dvs at svært mange andre krav regnes ut fra det.

Et eksempel.  Om vi sier at opphengslengden er 2 meter, så vil kravene for soner, og for støtflatens utbredelse når underlaget er inmrammet med en kant være følgende. Dette betyr sammtidig at alle husker med kortere oppheng enn 200 også vil tilfrestille kravene om målene er som beskrevet.

Montering:
Huskesetene skal henge i ro.
Lengde på fallsone og støtflate er da akkurat 4 meter hver vei målt fra senter under setet i huskebeveglses retningen.
Bredden skal være minst 63 cm ut til sidene på hvert sete i hele overnevnte lengde.
Innfestingen av opphengene oppe under toppstokken skal være 10cm bredere enn innfestinger i setet.
Avstander fra setenes ytterkant til innsiden av konstruksjon skal være minst 60, og mellom ytterkant av setene minst 70 (mellom setene).  
En bruker seter skal ha minst 35 cm klaring til underlaget, og flerbruker-seter som felleshusker o.l. skal ha minst 40 ved laveste punkt når man beveger setet frem og tilbake i huskeretningen ift det laveste punktet på setet som er stivt - være seg selve setet eller rammen rundt.

Støtflate uten kant rundt:
Om støtflaten er PLAN med arealet rundt - ved at det ikke er noen kanter eller noe en kan treffe om en "fortsetter" et fall fremover i dette området, så kan støtflaten være 50cm kortere en oppgitt over - hver vei.  
Dette området er ikke noe barn faller ned på ved fall av huska, men et område de kan trille / skli inn i ved fall.  Dette kan typisk være en løsning om det er fast underlag med overgang til gress eller liknende, og ved bruk av løsmasse om en sørger for at det ikke er en kant der en har gravd, men en gradert skrånende kant fra bakkenivå og ned i bakken inn mot husken over en avstand på 75cm eller mer i hele støtflatens bredde.
Disse 50cm kan ikke være asfalt, fjell, betong o.l. som er forbudt i forskriften - se §11-4.

Lesgjerne også svaret på utregning av fallhøyde på huske HER

Lykke til!