KONTAKT OSS

post@lekeplasskontrollen.no
Telefon: 3595 5161
Mobil: 9017 8241

Soner og fallunderlag           

 

Gress            Bark            Sand          Gummidekke/Matte

Fjell, betong og asfalt skal ikke brukes som fallunderlag jfr. Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr § 11-4. Dette gjelder alle typer lekeplass-utstyr uansett fallhøyde - i Norge. NB! - dette er en sær regel i Norge. Iht felleseuropeisk standard er det først ved fallhøyde over 60 at det er krav til støtdempende underlag. Vi registrerer at en del utenlandske aktører i Norge ikke kjenner til dette og hevder at en kan sette lave lekehus, sandkasser osv på hvilket som helst underlag.

Fra Medie-oppslag
2014: Fall fra hinderløype; "Vi så ikke selve fallet, men antageligvis slo han magen i en stubbe" HER

Fallsone - "lufta en fallende bruker faller gjennom"
§10 i lekeplassforskriften om sikkerhetssonene (som er forskriftens betegnelse på fallsone), kan du lese HER.

Det er forøvrig  produsenter som fastsetter sikkerhetssoner.  Normalt iht kravene i EN-1176:2008 som beskriver nødvendige minstekrav for fallsoner for de enkelte utstyrstyper og fallhøyder.

Fallunderlag - "flate en fallende bruker treffer når denne har falt gjennom fallsonen"
§11 i lekeplassforskriften om fallunderlag, kan du lese HER

Over 70 % av alle skader på lekeplasser skyldes fall.  All erfaring, undersøkelser og statistikk over tid viser dette (EU, Australia, USA og Canada).  Avvik i soner og fallunderlag er også det som blir påpekt mest. Slik som feil utbredelse av fallsoner, hindringer i soner, og manglende dybde og støtdempingsevne på underlaget - som ofte skyldes mangel på vedlikehold.
Alle forstår at det ikke er fallet i seg selv som er problemet, men HVA barnet treffer, med HVILKEN del av kroppen, og HVORDAN. Kravene til utbredelse og støtdemping er minimumskrav. Dette er noe vi registrerer kanskje helt blir opfattet riktig - at en gjerne kan ha det litt større i stede for å prøve på “akkurat” på målet. Her har antagelig de som tegner og beskriver utstyrenes krav, og anlegg et behov for å våkne litt ift realitetene ute og ikke bare forholde seg til teori;

Små og alvorlige avvik. Soner er ofte akkurat litt for små - ofte 5-10 cm.  Og mange mener det "ikke er så farlig" med et så lite avvik. Hvordan tenker regelverket?  Jo; det er alltid "worst case" som er utgangspunktet.  En bruker som faller ukontrollert - bakover.  Om fallhøyde er 2,5 meter - hvilken del av kroppen er det som treffer ytterst i fallsonen? Jo; Hodet.  Når barn hopper "kontrollert" av husker? så er det som oftest beina/føttene.
Og der de som oftest lander i slike situasjoner - i enden av fallsonen/fallunderlaget, erfarer vi ofte at det er satt opp en opp-stikkende kant, tømmerstokk eller lignende. Noe som bidrar til økt risiko. Om sonen i tillegg er for liten slik at kanten ligger i fallsonen, så øker risiko ytterligere for skade.
Å sette opp et apparat akkurat på cm er ikke lett. For å unngå slike avvik kan det være lurt å legge på litt på kravene.  Ofte kan eiere ha brukt betydelige summer på fagfolk, dyre gummiunderlag med steinkanter rundt osv.  Slike avvik kan bli dyrt å rette opp i. Kravene som angis er dessuten absolutte minimumskrav.

Arealet som skal dekkes av støtflate er normalt det samme som fallsonen.  Det grunnleggende utgangspunktet er at alt utstyr for fallhøyder opp til 150 skal ha utbredelse MINST 150 alle veier.  Dvs at om du har en balanseplanke som er 10 cm høy, eller om den er 150 høy så er arealet som skal dekkes likt.  Fra fallhøyde 150 og opp til maksimal tillatte fallhøyde på 300 øker kravet lineært opp til 250 og må regnes ut. 

Det er en rekke unntak og tillegg knyttet til apparat typer.  Hovedsakelig er dette knyttet til apparater som har "tvungen bevegelse" - dvs der apparatet og/eller barnet beveger seg ved bruk. Dette gjelder; huske, rutsjebane, linebane, karusell, og vipper. En påmontert rutsjebane på et lekeapparat vil følgelig ha egne tilleggskrav som må tilfredsstilles. Vi kaller det da kombiapparat.  For vipper som vi har 6 ulike typer av har vi 4 ulike beregninger å følge. Siden 2017 har noen tvungen bevegelse og andre ikke. Husker har ullike krav ift type huske og sete type.
Det er bl.a. unntak ift fallhøyden for klatrevegger der selve vegghøyden kan være 400 så lenge barna ikke oppmuntres / gis mulighet til å få beina høyere opp enn 300 ift maksimal tilatte fallhøyde som er 300.
 
Arealkravene for fallsoner og støtflater gjelder fra alle ytre deler av apparat(kroppen) i alle retninger.  Eksempelvis vil et firkantet lekehus ha 150 i krav fra liv på veggene og parallelt med disse. Videre vil en på hjørnene ift avgrensing ved disse finne dette ved å måle med en 150 lang snor en fester i hjørnekanten og lage en buet strek når denne er stram "rundt hjørnet".  En vil da få en bue som tangerer de parallelle strekene til sideveggene og som da viser hvor arealet/sonekravet går. Det samme vil gjelde til sidene på f.eks. en klatrevegg som er montert på en husvegg.

Det er den frie fallhøyden som er dimensjonerende (grunnlaget) for  å regne ut arealkravet til fallsonen og støtflaten, og også hvilken kvalitet en må ha på støtflaten. Dette er hovedsaklig knyttet til type apparat og hvordan apparatet / elementet brukes og om brukeren står, sitter eller henger og en måler fra underlaget og opp til dette punktet - og da det høyeste punktet. Apparater med flere ulike fallhøyder kan ha ulike krav ift fallhøydene i ulike soner.  Der disse sonene/kravene overlapper hverandre vil det største kravet være det som gjelder. Noen apparater har spesielle krav og utregningsmåter. Dette er hovedsaklig de samme som nevnt over som har "tvungen bevegelse".

Produsentene skal angi både areal og fallhøyder i sine kataloger og monteringsanvisninger, og ved dette skal de som kjøper utstyr kunne vite hva de skal anlegge. Om man ikke kjøper men setter i stand eller liknende må man søke noen med rett kompetanse og få bragt dette på det rene. Det er viktig å huske at det som oftest oppgis er iht standarden, og dette er absoluyye minstekrav. Når en monmterer apparater er det ikke lett å få ting til på centimetern. Det er alltid lurt å lage underlaget litt større enn kravet, både for å ha litt mer frihet ved montering og også øke sikkerheten litte granne i fall noen skulle falle langt ut.

Hvordan regner jeg ut kravet til fallsoner? Her er det mange forhold å ta i betrktning. Du må vite fra hvor en skal måle den frie fallhøyden fra, og det avgjøres ofte ift bruken og tilgjengelighet. Dersom taket på et lekeapparat med klatrenett og rutsjebane er tilgjengelig f.eks. fra klatrenettet som går nesten opp til taket, så må en regne det fra toppen av taket! Om toppen av klatrenettet ikke gir god mulighet for å sitte på toppen er høyden fra toppen av nettet minus 1 meter. Om de kan siitte på toppen (se om barna faktisk gjør det?) så er høyden toppen der de sitter. Der det er tvungen bevegelse er det egne regler en må kjenne til (se 4 avsnitt over). Standard utregning er målt høyde i cm x 2/3+50. Tast inn 2 delt på 3 på kalkulatoren, gang med målt fallhøyde målt i cm og legg til 50.

Hva kan benyttes som fallunderlag? (iht standardene for lekeplassutstyr og underlag EN1176 og EN1177)
Det er en myte at man må ha sand og løsmasser under så mange apparater. 
 Dyre innramminger av trestokker er også noe det ikke stilles krav til, men i mange tilfeller "stjeler" penger fra lekeplassbudsjettet. Jfr. også det over om dette.
NB! - i norge kan en iht §11-4 i forskriften ikke benytte asfalt, fjell, betong o.l. Plattinger er og antagelig i grenseland her.

Gress og godt jordlag
Naturlig gress og godt jordlag kan iht EN-1176 brukes opp til 1 meter fallhøyde.
Konkret betyr det at en kan ha dette under svært mange lekeapparater. Som; vippeleker, karuseller, noen linebaner, terreng-rutsjebaner, lekehus, sandkasser osv. NB!  Forskriftens vedlegg der gress var beskrevet som ok opp til en fallhøyde på 1,5 meter ble opphevet høsten 2014, slik at etter dette gjelder EN-1176 (standarden).

Kornstørrelser for de ulike løsmassene som standarden beskriver som gode nok* er slik:
*betyr at en ikke trenger testsertifikat, men en dokumentasjon som viser at de er iht disse kraven, fra produsenten.

  • Bark: 2-8 cm

  • Trespon og sagflis (kutterflis): 0,5-3 cm

  • Sand/grus: 0,025-,0,8 cm (Dette ble endret ved revidert standard oktober 2017)
    NB! - ift drift og vedlikehold ift dette - nedenfor.

Krav til massen, særlig ift sand og grus:

  • Skal være naturlig rundkornede - IKKE laget av knuste masser.

  • Skal være vasket for å eliminere mesteparten* av silt og leirpartikklerIkke inneholde humus, leire, eller andre finstoffer som gjør at det "pakker seg" slik bilde nr 3 øverst i siden viser.
    *Standarden beskriver; " Sand and gravel shal be well rounded and washed to eliminate most of silt and clay particles"

For disse løsmasser er dybdekravene slik:
For fallhøyder inntil 2 meter skal det være 20+10 cm dybde.
For fallhøyder inntil 3 meter skal det være 30+10 cm dybde.
(De 10 "ekstra" cm er for å ta høyde for at løsmasser forskyves ved bruk.)

Hvis syntetiske matter, gummiheller eller gress-armeringsmatter brukes som fallunderlag ved fallhøyde over 60 cm, skal den støtdempende evnen kunne dokumenteres (skal være sertifisert). 
Gress-armeringsmatter er gummimatter med litt store hull som gresset skal vokse gjennom slik at det etterhvert ser ut som gress.  Alle slike matter, skal ha en sertifisering som angir kritisk fallhøyde.

Sertifiserte støtflater, HIC (Head Injury Criterion):  
Det er en egen standard som beskriver test og sertifiseringsmetoden av fallunderlag og hvilke krav som gjelder. Testen angir kritisk fallhøyde for underlaget.  Dvs hvilken fallhøyde et underlag når "støtkraften" HIC 1000 som da blir  den høyden et underlag gjennom sertifiseringen oppfattes å være «godkjent» for. Sertifisering kan gjørs for alle typer underlag. I norge er dette et krav ved forskriftens §11-3.

Denne standarden ble revidert så sent som i 2018 med et revisjonstilegg igjen i 2019. Det har pågått og er diskusjoner i komiteen ift hensiktsmessigheten om å senke kravet fra 1000 til 700 HICpå lekeplassområdet. Dvs at underlagene må være ca 30% bedre enn i dag. Noe som vil bety at svært mange må bytte ut underlagene for å tilfredstille nye krav. Pga omfang og de svært store kostnadene dette vil medføre, så er det antageli lite trolig at dette vil bli endret. Alle standarder må kjøpes.

Standarden gjelder for både kunstige underlag, som gummimatter etc. og for eventuell test av løsmasser som ikke er innenfor det siste versjon av standarden 1176-1 beskriver for akseptable løsmasser - se over.  Den kan og benyttes på andre "ikke-beskrevne" støtflate-typer der det kan det være nødvendig å vise/dokumentere at de tilfredsstiller kravene. 

Ved sertifisering gjennomføres en serie falltester der en måler kraften et "hodelegeme" mottar ved frie fall mot underlaget. Sertifiseringen gis for en fallhøyde opptil det som benevnes kritisk fallhøyde (HIC=Head Injuiry Criterion).  Dvs. en angitt høyde der testhodet mottar en HIC-verdi på 1000.  Denne verdien skiller kort fortalt mellom (teoretisk) antatt sannsynlighet for å overleve et fall med hodet først fra gjeldende høyde på det testede underlaget. Noe som betyr at om en faller fra opptil den sertifisert fallhøyden så er sannsynligheten større for å overleve enn det motsatte.  Om en faller fra  høyere høyde så er sannsynligheten omvend. Det handler altså over hode ikke om skadefrihet



Et tankekors er at løsmasser testes inne, når de er tørre, på underlag av betong.  Ofte i en kasse på gulvet eller i en palle.
For slik er det jo ikke når det ligger ute!  Ofte er løsmasser våte, og særlig fin sand i str under 0,2 suger til seg fuktighet og blir langt hardere og mindre egnet.  Tenk på strender der det er veldig fin og våt sand - den er ofte ganske hard.  Dette ser det ut som om den reviderete standarden som nok vil bli gjeldende fom juli 2017 har tatt tak i ettersom den ikke lenger beskriver de finseteste løsmassene.  Slike vil altså ikke tilfredstille kravene etter dette.
Test gresset! Gress er ofte godt underlag. Frem til for et par år siden var velpleiet gress ok for fallhøyder opp til 150, og har vært det i ca 20 år iht forskriften.  Dette ble tatt vekk sammen med mye annen fiornuftig veiledning da forskriften ble endret
Videre er det som oftest jord/stedlige masser under det man anlegger.  Noe som i seg selv iht det over er ok for fallhøyde 1 meter.

Minstekrav.  Alle opgitte mål og krav i forskrift og standard ansees for å være minste krav.  Det å lage det bedre enn kravene er ofte lurt.

Tankekors 2. Vi ser en del ganger at informasjonen fra leverandøre på deres hjemmesider på dette området er mangelfull. Når vi oppdager dette sender vi en kort mail der vi gjør dem oppmerksomme på forholdet. De vanligste feilene er om dybder på løsmasser, fraksjonsområder på løsmasser (størrelsesområdene på bark/flisbitene, grus og sandkorn) og uriktig eller manglende informasjon om HIC og hva kritisk fallhøyde faktisk er og betyr reelt. Vi ser og at syntetiske underlag får langt mer positive beskrivelser enn det løsmasser gjør. Naturlig når en ser at den som skriver selger slike underlag, og ikke løsmasser.

 

Drift og vedlikehold.

Løsmasser av ulik type bør ikke blandes. 
Hele poenget med kravene er at "alle kornene" er ensartet innenfor kravet, noe som gjør at det ikke pakker seg - dvs blir hardt, men opprettholder tilstrekkelig demping. Når kornstørrelsen i massen øker i "bredde", dvs at en får mindre korn og/eller større korn enn det som er beskrevet så bidrar dette til å stabilisere massene slik at det blir hardere og uegnet som støtflate.  Dette kaller vi pakking. 

Ved bruk så kvernes og males kornene mot hverandre.
Over tid blir massene da generelt finere, dvs at det tilkommer finmasse fra denne kverningen samtidig som kornene som kvernes får redusert størrelsen.  Når det blir tilstrekkelig finstoff samler dette seg som et lag alt fra 1-2 til 8-10 cm ned i massene, og særlig ifbm mye og vedvarende regn. Når det så tørker opp så herder dette og kan bli svært hardt lag - nesten som asfalt.  Vi kaller dette for utfellingslag - se bilde nr 3 øverst i siden. Ofte er det nok å "feie" litt frem og tilbake med foten noen ganger for å oppdage dette. Disse forholdene oppstår naturlig nok der barna leker mest som ved utgang av rutsjebaner, under huskeseter osv.  Tiltaket kan være å feie vekk det ofte grove løse overlaget for så å fjerne utfellingslaget. Husk at dybden kan reduseres ift krav når dette utføres.  Andre kjører igjennom med jordfreser med jevne mellomrom, noe som en bør være oppmerksom på ikke fjerner finstoffet eller en eventuell reduksjon i støtdmpingsevnen pga dette.  Etterhvert bør underlaget byttes.  Dette gjelder og slitt gummiunderlag. Det er ingen regel for når, det avhenger av bruken, klima osv.

Det er fra oktober 2017 tillatt med kornstørrelse i området på 0,25 mm (dvs 1/4mm) til 8mm i samme "blanding". Erfaringsmessig får vi fort pakking dersom finstoffstørrelsen er stor og særlig i nedbørsrike områder.  For å unngå pakking viser erfaring at kornstørrelse i et snevrere og høyere kornstørrelses område er løsningen.  Dvs at en benytter str områdene 4-8, 3-6 eller liknende, og med så lite finstoff som mulig. Det er finstoffet som tetter /pakker underlagene og gjør de harde.

Løsmasser kan og forurenses av at barn tar med seg annen masse dit som jord eller sand fra sandkassen eller andre underlag som er ulike.  Biologisk materiale som løv og jord vil også bidra til at det gror til etterhvert.  Noe som også reduserer støtdmpingsevnen
 

Vinterlige forhold med is og snø og tilfrosne løsmasser.
Forskriften viser til standarden som veileder, og beskriver også selv noen krav til dette i §11.  Is vil de fleste anse å være nesten like hardt som asfalt og en bør forstå at det ikke er egnet, og derfor heller ikke tillat, selv om ikke is er med i beskrivelsen. Beskrivelsen er ikke en oppramsing av alle mulige uegnede underlag som f.eks. treplantinger, stålplater, glassfiberdekke, noe som ikke betyr at det er tillat.  Man må tenke sjøl. At underlaget skal være støtdempende ved fallhøyder over 60 beskrives i ledd 1 og 2, og hva som ikke ert tillatt (forbudt) i ledd 4.  
Når det er is og snø eller løsmasser fryser til så er det forhold som standarden ikke beskriver, og er da heller ikke innenfor kravene.  Is er åpenbart svært hardt og helt uegnet som underlag.  Snø derimot kan ha en svært god støtdempende effekt alt avhengig av type snø, mengde, underlag osv. En bør kunne legge til grunn at snø ikke er vurdert å ta med i standarden ettersom det er et svært ustabilt og flyktig materiale.  Det betyr samtidig ikke at gode snøforhold ikke kan være gode nok ift støtdemping.  Det er eier som har ansvaret for sikkerheten, og også de som (fortløpende) må vurdere underlagenes egnethet, også ved skiftende forhold og ift slitasje og bruk.  Rgelene setter samtidig en del begrensninger en skal holde seg innenfor.  Ift snø så er fallhøyde, mengde, dybde og kvaliteten sentrale forhold.   

Fram til 15/9-2014 hadde forskriftene "kommentarer til bestemmelsene".  I §11 i disse sto det;

"Is og snø kan utgjøre et problem idet underlagets dempende egenskaper endres. I en situasjon med is og snø må det vurderes hvorvidt bruk av det enkelte utstyr bør holde frem eller om utstyret eller hele lekeområdet bør avstenges."

Disse kommentarene ble altså trukket i 2014 og er pr definisjon ikke gyldige lenger.  Samtidig opplever vi ved spørsmål til direktoratet - som har ansvaret for dette området - at de rett som det er siterer disse kommentarene til bestemmelsene.  Det underbygger at selv om dette formelt er tatt vekk, så er meningen og innholdet i de fortsatt veiledende mht hvordan en bør tenke og forholde seg til dette.

Iht produktkontrolloven §§ 1 og 3, og Internkontrollforskriften §§1 og 5 så henger kommentaren absolutt på greip ift at eiere skal identifisere klare farer (risiko) og om nødvendig treffe rimelige tiltak til å verne om liv og helse og å forebygge helseskade. 
 

Grunnleggende krav til fallsoner og underlag utstyr.
Her beskriver vi kort hovedreglene foir dette.

Revidert 10/19