KONTAKT OSS

post@lekeplasskontrollen.no
Telefon: 3595 5161
Mobil: 9017 8241

Soner og fallunderlag           

 

Gress            Bark            Sand          Gummidekke/Matte

Fjell, betong og asfalt skal ikke brukes som fallunderlag
jfr. Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr § 11.

Fra Medie-oppslag
2014: Fall fra hinderløype; "Vi så ikke selve fallet, men antageligvis slo han magen i en stubbe" HER

Fallsone - "lufta en fallende bruker faller gjennom"
§10 i lekeplassforskriften om sikkerhetssonene (som er forskriftens betegnelse på fallsone), kan du lese
HER.

Det er forøvrig  produsenter som fastsetter sikkerhetssoner.  Normalt iht kravene i EN-1176:2008 som beskriver nødvendige minstekrav for fallsoner for de enkelte utstyrstyper og fallhøyder.

Fallunderlag - "flate en fallende bruker treffer når denne har falt gjennom fallsonen"
§11 i lekeplassforskriften om fallunderlag, kan du lese
HER

Over 70 % av alle skader på lekeplasser skyldes fall.  All erfaring, undersøkelser og statistikk viser dette.  Avvik i soner og fallunderlag er også det som blir påpekt mest, slik som feil med fallsoner, hindringer i soner, og manglende støtdempingsevne (ofte manglende vedlikehold og/eller mengde løsmasse).
Alle forstår at det ikke er fallet i seg selv som er problemet, men HVA barnet treffer og HVORDAN.
Kravene til utbredelse og støtdemping er minimumskrav. Noe praksis ift det vi registrerer kan synes oppfattet omvendt.


Små og alvorlige avvik. Soner er ofte akkurat litt for små - ofte 5-10 cm.  Og mange mener det "ikke er så farlig" med et så lite avvik. Hvordan tenker regelverket?  Jo; det er alltid "worst case" som er utgangspunktet.  En bruker som faller ukontrollert - gjerne bakover.  Om fallhøyde er 2,5 meter - hvilken del av kroppen er det da som treffer ytterst i fallsonen? Jo; Hodet.  Når barn hopper "kontrollert" av husker? Ofte beina/føttene.
Og der de som oftest lander i slike situasjoner - i enden av fallsonen/fallunderlaget, erfarer vi ofte at det er satt opp en opp-stikkende kant, tømmerstokk eller lignende, som bidrar til mulige forverring av situasjonen. Om sonen i
 tillegg er for liten slik at kanten ligger i fallsonen, så øker risiko ved skade.
Å sette opp et apparat akkurat på cm er ikke lett. For å unngå slike avvik kan det være lurt å legge på litt på kravene.  Ofte kan eiere ha brukt betydelige summer på fagfolk, dyre gummiunderlag med kanter rundt osv.  Slike avvik kan bli dyrt å rette opp i.

Arealet som skal dekkes av støtflate er normalt det samme som fallsonen.  Det grunnleggende utgangspunktet er at alt utstyr for fallhøyder opp til 150 skal ha MINST 150 alle veier.  Dvs at om du har en balanseplanke som er 10 cm høy, eller om den er 150 høy så er arealet som skal dekkes likt.  Fra fallhøyde 150 og opp til maksimal tillatte fallhøyde på 300 øker kravet og må regnes ut. 
Det er en rekke unntak og tillegg knyttet til apparat typer.  Hovedsakelig er dette knyttet til apparater som har "tvungen bevegelse" - dvs der apparatet og/eller barnet beveger seg. Som i huske, rutsjebane, karusell, vipper, trampoliner, linebaner (zipline) osv.En påmontert rutsjebane på et lekeapparat vil følgelig ha egne tilleggskrav som må tilfredsstilles for denne.  For vipper som vi har 6 ulike typer av har vi 4 ulike beregninger å følge.  Husker har ullike ift type huske.
Det er bl.a. unntak ift beregningshøyde for klatrevegger der selve vegghøyden kan være 400 så lenge barna ikke oppmuntres / gis mulighet til å få beina høyere opp enn 300.  
Arealkravene for fallsoner og støtflater gjelder fra alle ytre deler av apparat(delen) i alle retninger.  Eksempelvis vil et firkantet lekehus ha 150 i krav fra liv på veggene og parallelt med disse. Videre vil en på hjørnene ift avgrensing ved disse finne dette ved å måle med en 150 lang snor en fester i hjørnekanten og lage en buet strek når denne er stram "rundt hjørnet".  En vil da få en bue som tangerer de parallelle strekene til sideveggene og som da viser hvor arealet/sonekravet går. Det samme vil gjelde til sidene på f.eks. en klatrevegg som er montert på en husvegg.

Det er den frie fallhøyden som er dimensjonerende (grunnlaget) for  å regne ut arealkravet til fallsonen og støtflaten, og også hvilken kvalitet en må ha på støtflaten. Dette er hovedsaklig knyttet til type apparat og hvordan apparatet / elementet brukes og om brukeren står, sitter eller henger og en måler fra underlaget og opp dette punktet - og da det høyeste punktet. Apparater med flere ulike fallhøyder vil ha ulike krav ift fallhøydene.  Der disse sonene/kravene overlapper hverandre vil det største kravet være det som gjelder. Noen apparater har spesielle krav og utregningsmåter. Dette er hovedsaklig de samme som nevnt over som har "tvungen bevegelse".  

Produsentene skal angi både areal og fallhøyder i sine kataloger og monteringsanvisninger, og ved dette skal de som kjøper utstyr kunne vite hva de skal anlegge. Om man ikke kjøper men setter i stand eller liknende må man søke noen med rett kompetanse og få bragt dette på det rene. Det er viktig å huske at det som oftest oppgis etter standarden, og dette er minstekrav.

Hva kan benyttes som fallunderlag?
Det er en myte at man må ha sand og løsmasser under så mange apparater. 
 Dyre innramminger av trestokker er også noe det ikke stilles krav til, men som "stjeler" penger fra lekeplassbudsjettet. Jfr. også det over om dette.

Gress og godt jordlag
Naturlig gress og godt jordlag kan iht EN-1176 brukes opp til 1 meter fallhøyde.
Konkret betyr det at en kan ha dette under svært mange lekeapparater. Som; vippeleker, karuseller, noen linebaner, terreng-rutsjebaner, lekehus, sandkasser osv. NB!  Forskriftens vedlegg der gress var beskrevet som ok opp til en fallhøyde på 1,5 meter ble opphevet høsten 2014, slik at etter dette gjelder EN-1176 (
standarden).

Kornstørrelser for de ulike løsmassene som standarden beskriver som gode nok* er slik:
*betyr at en ikke trenger testsertifikat, men en dokumentasjon som viser at de er iht disse kraven, fra produsenten.

  • Bark: 2-8 cm
  • Trespon og sagflis (kutterflis): 0,5-3 cm 
  • Sand/grus: 0,25-,0,8 cm (NB; ble endret ved ny standard oktober 2017)

Krav til massen, særlig ift sand og grus:

  • Skal være naturlig rundkornede - IKKE laget av knuste masser.
  • SKal være vsaket for å eliminere mesteparten* av silt og leirpartikklerIkke inneholde humus, leire, eller andre finstoffer som gjør at det "pakker seg" slik bilde nr 3 øverst i siden viser.
    *Standarden beskriver; " Sand and gravel shal be well rounded and washed to eliminate most of silt and clay particles"
     

For disse løsmasser er dybdekravene slik:
For fallhøyder inntil 2 meter skal det være 20+10 cm dybde.
For fallhøyder inntil 3 meter skal det være 30+10 cm dybde.
(De 10 "ekstra" cm er for å ta høyde for at løsmasser forskyves ved bruk.)

Hvis syntetiske matte, gummiheller eller gress-armeringsmatter brukes som fallunderlag ved fallhøyde over 60 cm, skal den støtdempende evnen kunne dokumenteres (skal være sertifisert). 
Gress-armeringsmatter er gummimatter med litt store hull som gresset skal vokse gjennom slik at det etterhvert ser ut som gress.  Alle slike matter, skal ha en sertifisering som angir kritisk fallhøyde.

Sertifiserte støtflater:  Dette er et krav for kunstige underlag, som gummimatter etc. For løsmasser som ikke er innenfor det ovennevnte og eventuelle andre "ikke-beskrevne" støtflater kan det være nødvendig å vise/dokumentere at de tilfredsstiller kravene.  Ved sertifisering gjennomføres en serie falltester der en måler kraften et "hodelegeme" mottar ved frie fall mot underlaget. Sertifiseringen gis for en fallhøyde opptil det som benevnes kritisk fallhøyde (HIC=Head Injuiry Criterion).  Dvs. en verdi på HIC 1000 som skiller mellom (teoretisk) antatt sannsynlighet for å overleve et fall med hodet først fra gjeldende høyde på det testede underlaget. Noe som betyr at om en faller fra opptil den sertifisert fallhøyden så er sannsynligheten større for å overleve enn det motsatte.  Om en faller fra  høyere høyde så er sannsynligheten omvend.

Et tankekors er at løsmasser testes inne, når de er tørre, på underlag av betong.  Ofte i en kasse på gulvet eller i en palle.
For slik er det jo ikke når det ligger ute!  Ofte er løsmasser våte, og særlig fin sand i str under 0,2 suger til seg fuktighet og blir langt hardere og mindre egnet.  Tenk på strender der det er veldig fin og våt sand - den er ofte ganske hard.  Dette ser det ut som om den reviderete standarden som nok vil bli gjeldende fom juli 2017 har tatt tak i ettersom den ikke lenger beskriver de finseteste løsmassene.  Slike vil altså ikke tilfredstille kravene etter dette.
Test gresset! Gress er ofte godt underlag. Frem til for et par år siden var velpleiet gress ok for fallhøyder opp til 150, og har vært det i ca 20 år iht forskriften.  Dette ble tatt vekk sammen med mye annen fiornuftig veiledning da forskriften ble endret
Videre er det som oftest jord/stedlige masser under det man anlegger.  Noe som i seg selv iht det over er ok for fallhøyde 1 meter.

Minstekrav.  Alle opgitte mål og krav i forskrift og standard ansees for åp være minste krav.  Det å lage det bedre enn kravene er ofte lurt.

 

Drift og vedlikehold.


Løsmasser av ulik type bør ikke blandes.  Hele poenget med kravene er at "alle kornene" er ensartet innenfor kravet, noe som gjør at det ikke pakker seg - dvs blir hardt, men opprettholder tilstrekkelig demping. Når kornstørrelsen i massen øker i "bredde", dvs at en får mindre korn og/eller større korn enn det som er beskrevet så bidrar dette til å stabilisere massene slik at det blir hardere og uegnet som støtflate.  Dette kaller vi pakking. 

Ved bruk så kvernes og males kornene mot hverandre. Over tid blir massene da generelt finere, dvs at det tilkommer finmasse fra denne kverningen samtidig som kornene som kvernes får redusert størrelsen.  Når det blir tilstrekkelig finstoff samler dette seg som et lag alt fra 1-2 til 8-10 cm ned i massene, og særlig ifbm mye og vedvarende regn. Når det så tørker opp så herder dette og kan bli svært hardt lag - nesten som asfalt.  Vi kaller dette for utfellingslag - se bilde nr 3 øverst i siden. Ofte er det nok å "feie" litt frem og tilbake med foten noen ganger for å oppdage dette. Disse forholdene oppstår naturlig nok der barna leker mest som ved utgang av rutsjebaner, under huskeseter osv.  Tiltaket kan være å feie vekk det ofte grove løse overlaget for så å fjerne utfellingslaget. Husk at dybden kan reduseres ift krav når dette utføres.  Andre kjører igjennom med jordfreser med jevne mellomrom, noe som en bør være oppmerksom på ikke fjerner finstoffet eller en eventuell reduksjon i støtdmpingsevnen pga dette.  Etterhvert bør underlaget byttes.  Dette gjelder og slitt gummiunderlag. Det er ingen regel for når, det avhenger av bruken, klima osv.

Løsmasser kan og forurenses av at barn tar med seg annen masse dit som jord eller sand fra sandkassen eller andre underlag som er ulike.  Biologisk materiale som løv og jord vil også bidra til at det gror til etterhvert.  Noe som også reduserer støtdmpingsevnen

 

Vinterlige forhold med is og snø og tilfrosne løsmasser.
Forskriften viser til standarden som veileder, og beskriver også selv noen krav til dette i §11.  Is vil de fleste anse å være nesten like hardt som asfalt og en bør forstå at det ikke er egnet, og derfor heller ikke tillat, selv om ikke is er med i beskrivelsen. Beskrivelsen er ikke en oppramsing av alle mulige uegnede underlag som f.eks. treplantinger, stålplater, glassfiberdekke, noe som ikke betyr at det er tillat.  Man må tenke sjøl. At underlaget skal være støtdempende ved fallhøyder over 60 beskrives i ledd 1 og 2, og hva som ikke ert tillatt (forbudt) i ledd 4.  
Når det er is og snø eller løsmasser fryser til så er det forhold som standarden ikke beskriver, og er da heller ikke innenfor kravene.  Is er åpenbart svært hardt og helt uegnet som underlag.  Snø derimot kan ha en svært god støtdempende effekt alt avhengig av type snø, mengde, underlag osv. En bør kunne legge til grunn at snø ikke er vurdert å ta med i standarden ettersom det er et svært ustabilt og flyktig materiale.  Det betyr samtidig ikke at gode snøforhold ikke kan være gode nok ift støtdemping.  Det er eier som har ansvaret for sikkerheten, og også de som (fortløpende) må vurdere underlagenes egnethet, også ved skiftende forhold og ift slitasje og bruk.  Rgelene setter samtidig en del begrensninger en skal holde seg innenfor.  Ift snø så er fallhøyde, mengde, dybde og kvaliteten sentrale forhold.   

Fram til 15/9-2014 hadde forskriftene "kommentarer til bestemmelsene".  I §11 i disse sto det;

"Is og snø kan utgjøre et problem idet underlagets dempende egenskaper endres. I en situasjon med is og snø må det vurderes hvorvidt bruk av det enkelte utstyr bør holde frem eller om utstyret eller hele lekeområdet bør avstenges."

Disse kommentarene ble altså trukket i 2014 og er ikke gyldige lenger.  Samtidig opplever vi ved spørsmål til direktoratet - som har ansvaret for dette området - at de rett som det er siterer disse kommentarene til bestemmelsene.  Det underbygger at selv om de er tatt vekk så er meningen og innholdet i de fortsatt veiledende mht hvordan en bør tenke og forholde seg. 

Iht produktkontrolloven §§ 1 og 3, og Internkontrollforskriften §§1 og 5 så henger kommentaren absolutt på greip ift at eiere skal identifisere klare farer (risiko) og om nødvendig treffe rimelige tiltak til å verne om liv og helse og å forebygge helseskade.