Lekeplasskontrollen

Om risikovurdering og kontrollmetodikk iht bransjekravene.
Hva er, og hvorfor er akkreditering avgjørende for tillit?

Siden oppsummert:
Siden forklarer hvorfor risikovurdering i dag er anbefalt og foretrukket kontrollmetode i lekeplasskontroll, i tråd med europeiske og internasjonale bransjestandarder, og hvorfor dette markerer et tydelig brudd med tidligere praksis i Norge.

Tradisjonell standard samsvarskontroll innebærer at alle avvik graderes likt ut fra verst tenkte konsekvens, uavhengig av avvikets størrelse, plassering, tilgjengelighet og sannsynlighet for at en hendelse faktisk kan oppstå. Dette kan gi misvisende prioriteringer og fanger ikke reell risiko for barn i lek. De nye bransjekravene legger derfor vekt på strukturert risikovurdering, der både konsekvens og sannsynlighet vurderes, slik at sikkerhet, lekeverdi og barnets utviklingsbehov balanseres bedre.

Videre forklares hvorfor akkreditert personsertifisering er avgjørende. Et kurs eller et “sertifikat” har lav verdi dersom det ikke er kvalitetssikret av en uavhengig tredjepart. Akkreditert sertifisering etter ISO/IEC 17024, godkjent av et nasjonalt akkrediteringsorgan (i Norge: Norsk akkreditering), sikrer at opplæring, eksamen, kompetansenivå, oppfølging og resertifisering holder et dokumentert og etterprøvbart nivå – og er internasjonalt gyldig.

Siden viser også hvorfor risikometoder lånt fra andre fagområder, som NS 3424 (3×3‑matrise) er uegnet for vurdering av barns lek og aktivitetsutstyr (se ved tabell i margen!). Denne metoden mangler nødvendig følsomhet og nyansering, har få reelle kombinasjonsverdier og kan føre til at alvorlige forhold feilklassifiseres.

Avslutningsvis beskrives hvordan sertifisert risikovurdering etter nye bransjekrav innebærer omfattende opplæring, eksaminering og metodebruk basert på anerkjente rammeverk (bl.a. EU-direktiver), og gir mer konsistente, etterprøvbare og faglig robuste vurderinger. Hovedbudskapet er at risikovurdering utført av akkreditert sertifisert personell gir bedre grunnlag for sikker drift, riktige prioriteringer og etterlevelse av regelverket.

——————————

Hvorfor kom det så sterk anbefaling om å benytt risikovurdering ift tidligere standard samsvarskontroll?
Standard samsvarskontroll har ikke noe med en standard å gjøre. Det er et uttrykk som beskriver en kontroll og rapporteringsform. Standard samsvarskontroll betyr at uansett om avviket er stort eller lite, mulig, sannsynlig eller helt umulig, så gis en konsekvens gradering ut fra verst tenkte tilfelle sett ift det regelen omtaler.

Et eksempel; krav til at åpninger ift fastklemming av hodet som kan gi mulighet for kvelning skal bl.a. ikke være mellom 8,9 og 23 cm. I en standard samsvarskontroll betyr det at om det er 0,1cm avvik fra kravet, dvs en 9 cm stor åpning som i tillegg er 3-4 meter opp i en vegg som nesten er utilgjengelig, så får den samme gradering (A) som eksempelvis en annen åpning i det størrelses området en vet at ulykker med dødelig utgang har funnet sted, dvs i området 14-18cm, som i tillegg er lett tilgjengelig under et rekkverk. Dette er åpenbart forfeilet ift reell risiko da et barn på 1 år har en langt større omkrets på hodet en 9cm og ikke kan klatre 3 meter opp, mens en 2-3 åring lett kan komme til den andre åpningen (14-18cm), og som regelen beskriver; kunne skli igjennom åpningen med kroppen og bli hengende fast etter hodet (hodet er oftest større enn kroppen på barn).

Standard samsvarskontroll tar altså ikke hensyn til størrelsen på avviket, tilgjengeligheten til det og en rekke andre risikomessig forhold. Rammekravene i de nye kravene tar tak i dette forholdet - se mer om dette nederst i siden*.
Og; Standard samsvarskontroll har vært det rådende i Norge i over 20 år - og det er ikke noe galt i en slik kontroll så lenge mottager forstår at de selv skal risikovurdere. Vi leverer det til mange kunder samtidig som vi søker å opplyse om den nye bransjestandarden - slik som her.

Risikovurdering er altså den nye normen, den anbefalte og foretrukne kontrollmetoden i stede for påvisning av at avvik “finnes / ikke finnes ”. Dvs en gradering av avvik uavhengig av sannsynligheten for at hendelsen kan skje. Bransje standardene sier at dette (kun konsekvens gradering) er en metode som kan virke mot hensikten beskrevet i lekeplass standarden ift barn og lek at de trenger å utfordres ift risiko på mange måter som; identifisering, utprøving og testing og til slutt mestring og repetering.
Om du leser direktoratets tilsynsrapport fra 2023/2024 - HER - så er det vanskelig å ikke oppfatte at risikovurdering er helt sentralt i all IK/HMS arbeide.

Risikovurdering av avvik utført av kontroll-leverandøren har manglet i Norge.
Dette er allerede godt innarbeidet i mange land vi liker å sammenlikne oss med, og hos produsenter over mange år. Ikke minst siden kravene ift lekeplasskontroll kom i 2018 og 2023 - mer om det HER. I Norge har det vært lite vurderinger rundt sannsynligheten for hendelser. Altså den faktiske muligheten for at det regelen “tenker på” kan skje og variablene rundt det. Og om risikovurdering er utført så har underlaget ofte vært uformelt usertifisert), uten opplæring sett opp mot formålet, eller med feste i noen metode som kvalitets sikrer vurderingen. Dette ønsker den nye bransjestandarden å rette fokus mot og endre. S2P sertifisering gir slik sertifisert risikovurderings kompetanse til inspektører.

Hva er, og hvorfor er akkreditert sertifisering viktig for tillit, og hva skiller det fra annen type sertifisering?
For; i utgangspunktet kan hvilken som helst virksomhet utstede “et sertifikat” eller noe de kaller en “sertifisering” - uten at det er kvalitetssikret ut over det virksomheten selv mener er godt nok. Det at papiret sier "sertifikat", eller “sertifisering” betyr lite om det ikke er kvalitetssikret opp mot internasjonale krav fra en uhildet tredjepart ift kravene i personsertifiserings standarden EN ISO/IEC 17024. Sertifikatets pålitelighet kommer fra påliteligheten/tilliten til virksomheten som utsteder det. De er det åpenbart avgjørende om de har kvalitetssikret denne påliteligheten utenfor seg selv.

Når en sertifiserings virksomhet sin sertifisering er akkreditert gjøres det - akkrediteringen - av et offentlig oppnevnt akkrediteringsorgan, som er en juridisk gyldig og offisiell godkjenning for at tjenesten utføres i samsvar med internasjonale krav til dette - som altså er beskrevet i personsertifiserings standarden EN ISO/IEC 17024.

17024 definerer de konkrete kravene som skal innfris til innholdet i opplæring, eksamen, kunnskapsnivå, revisjon, oppdatering, kontroll med de sertifiserte, annen kvalitetssikring og mye annet. Dette sørger for at en akkreditert sertifisert person har dokumentert innenfor de gjeldende kravene å ha vist tilstrekkelig kompetanse til å kunne utøve på sitt sertifiserte nivå. Krav til jevnlig å avlegge ny sertifiseringsprøve sikrer og at kunnskap oppdateres og holdes ved like. Systematisk ettersyn fra akkrediteringsorganet sikrer at sertifiseringsorganet er oppdatert og hele tiden tilfredsstiller kravene.

De nasjonale akkrediteringsorganene er medlem “signatar” i EA eller GACI så er sertifiseringen gyldig i alle medlemslandene. Med GACI gjelder dette nesten 130 land. I Norge er det Norsk akkreditering som utfører dette. De er en del av Nærings og fiskeridepartementet. Så, hvordan beskrive dette riktig i et anbud? - se litt ned på denne siden.

Når vår tidligere sertifisør - Norsk Sertifisering - ikke ville utvide ordningen iht nye bransjekrav, og i tillegg sa opp sin akkreditering - så var det et enkelt valg å måtte finne en seriøs akkreditert sertifisør for å sikre riktig dokumentasjon av vår kompetanse og utføresle, selv om vi måtte utenlands.

For; det er flere aktører som tilbyr ulike typer “kurs” - og sertifisering, men kun en er akkreditert.
En bør spørre hvilken verdi et kurs har, for deltageren, en overordnet, eller de som leier inn de kursede som arbeidskraft, ift å kunne dokumenter og stole på at kurs-kunnskapen, når det ikke kan dokumenteres. I mange sammenhenger i samfunnslivet er det ikke tilstrekkelig for å ta et ansvar å kun ha deltatt på et kurs. Normalt skal rett kompetanse dokumenteres internt og eksternt. Da må dokumentasjonen ha en validitet og verdi - sikret utenfra kursholder og sertifisøren. En må kunne dokumentere at en har ervervet riktig og tilstrekkelig kunnskap, og kan anvende den.

Det er slik dokumentert kompetanse som er juridisk gyldig, allment akseptert og som gis tillit til å kunne utføre en oppgave. Og dette gjelder særlig i sikkerhets og risikoarbeide. Oppdragsgivere, arbeidsgivere, de som leier inn fagfolk osv bør sørge for å stille krav til, og forvente at det kan dokumenteres kunnskap - helst akkreditert sertifisert kunnskap når det er tilgjengelig.

For; om det ikke er noe krav til kurs-deltagerens innsats med en eksamen som kan dokumentere og som har gyldighet i samfunnet - har det da noen egentlig verdi å ta kurs? Og hvem er akkreditert i Norge? Så langt vi kjenner til er det kun sertfisering iht S2P som våre inspektører er sertifisert med - som er en akkreditert ordning og iht bransjestandarden.

Om risikovurdering sett opp mot Standard samsvarskontroll.
Standard samsvarskontroll betyr at uansett om avviket er stort eller lite, mulig, sannsynlig eller helt umulig, så gis en konsekvens gradering ut fra verst tenkte tilfelle sett ift det regelen omtaler. Se eksempelet i første avsnitt i denne siden.

Kort om hva sertifisert risikovurdering innebærer, metode etter bransjekravene.
Den eneste kjente internasjonale akkrediterte sertifisøren vi kjenner til (2026) på kravene er Safe to Play i Finland. Vi er sertifisert av dem, holder kursene deres på Norsk, og kjenner derfor godt til dette. Selve opplæringen til S2P Inspect-nivå omfatter12 standarder og risikovurdering, går over 7 dager, 3 eksamener og godkjenning av en rapport. Ift tidligere Norsk ordning (2 dager) er det en stor økning i omfang og krav.

Risikovurderings-metoden SP2 har utviklet og gir sertifisering på er basert på et EU direktiv - RAPEX; “rapid alert system for unsafe consumer products” som risikovurderer produkter ift bruk, deler informasjon og administreres gjennom EU sin Safety gate. For å få tilfredsstillende følsomhet og håndtere nyanser har metoden 6 risikoklasser (X, A, B, C, D og -) som fremkommer i en kombinasjons-matrise med 5 skadegrader (0-4) og 5 sannsynligheter (1-5). Det finnes altså ingen sannsynlighet på 0.

Opplæringen i risikovurdering går over flere dager og omfatter mange forhold som bl.a. ulykkes statistikk, antropometri (kropps størrelser ved ulik alder), utstyrsalder, type lokasjon og aktivitet, brukernes aldre og kompetanse, avvikets størrelse fra krav og mye mer. Det er altså langt fra å “tro” noe. Opplæringen og metoden sikrer derfor stor tillit til resultatet. Les hva arbeidstilsynet sier om risikovurdering og innhold.

Hva har blitt benyttet hittil der en har ønsket risikovurdering?

Metoden har dessverre vesentlige mangler i sin oppbygging.
Også faglig sett iht de nevnte bransjestandardene TR17207:2018 og ISO/TS 24665:2023.
a) Tilstand / Tiltaks grad-skalaen (A-C) er faglig alt for «kort» til i tilstrekkelig grad klare å fange opp nyanser som er nødvendig for tilfredsstillende risikovurdering på området. Metoden viser seg i praksis å kun gi 6 mulige resultater av kombinasjonene i tabellen, selv om den ser ut til å gi 9. 

For; Matrisen kan ikke klare å gi verdiene 5 (B) eller 7 og 8 (A).  Metoden operer med full sannsynlighet skala for C-avvik (1, 2, 3). Kun delvis for B med verdiene 4 og 6 (lav og høy), mens A kun har en mulig risikoverdi; 9 (høy sannsynlighet).

Videre er sannsynlighetsgrad 0 definert som «sjeldnere enn én pr. 10 år» (og ikke «umulig»), da kan alvorlige hendelser med høy konsekvens bli satt til «0» og dermed falle i «ingen tiltak (0–2)» - kategorien.

Resultatet av å benytte denne metoden er at «følsomheten» ift å fange opp nødvendige nyanser er nesten helt fraværende med så få grader og mulige kombinasjoner. Avstanden mellom C og B blir for stor for å kunne være pålitelig. Avstanden opp til A fra B enda større, og tilliten svekkes ytterligere. Det ender opp med å være svært tett på konsekvens /samsvarsvurdering – ikke risikovurdering.

I tillegg; det viser seg at nesten ingen, heller ikke de som utfører iht matrisen, har oppfattet eller sett disse forholdene, og forstått konsekvensen av det.  Metoden er uegnet til å vurdere risiko for barn og unge i deres ulike lek og aktivitet i aktivitets-elementer.

Er det noe galt med standard samsvarskontroll uten risikovurdering?
I utgangspunktet er det ikke det, men det er ikke lenger iht europeisk og internasjonal bransjestandard. Denne typen kontroll gir kun påvisning av om et avvik fra krav rett og slett finnes i et utstyr, og helt uavhengig av størrelse på avviket, plassering osv så graderes det etter verst tenkelige utfall - dvs kun konsekvens.

Dette har vært det rådende i Norge gjennom snart 20 år - og er ikke i tråd med slik bransje standardene beskriver. Vi har og levert dette inntil vi ble klar over utviklingen og etterhvert så oss nødt til å endre sertifisering slik at vi fra 2022 kunne tilby risikovurdering iht bransjekravet - og vi fortsetter å tilby standard samsvarskontroll til de som vil ha det samtidig som vi søker å opplyse om endringene - slik som her.

S2P gir opplæring og sertifisering i strukturert og faglig basert risikometodikk tilpasset mennesker og aktivitetsutstyr som gir konsistent og tilstrekkelig nyansert verdi setting.